Vitalitetsenteret og fotballen
av Knut S. Bjerke

Med utgangspunkt i etterkrigstidens utvikling for sentrumsklubbene og fotballen har Rolf Eriksen en interessant analyse i siste medlemsblad og på web-sidene til Djerv. Klubben har vært heldig som har hatt fotballbanen og Småleken i sitt basisområde, men Rolf angir bekymring for at de mulighetene som gis i Vitalitetsenteret skal skade fotballen. Han viser til splittelsen og interessemotsetningene med ishockey-perioden. Denne sammenligningen svikter. Husk at ishockeyen måtte lokalisere seg i Bergenshallen langt fra Møhlenpris. Da Djerv hadde lengdeløpsgruppe som trente og holdt til på islagt fotballbane var det ingen splittelsestendenser.

At Rolf synes å gi fotballaktiviteten æren for Vitalitetsenteret må modifiseres. At klubben på 1970-tallet og ut århundret var en ”fotballklubb” hang sammen med nærheten til fotballbanen og gjorde dette mer eller mindre påtvunget. Forstå meg riktig. Vitalitetsenteret ble ikke en realitet fordi Djerv var en ”fotballklubb”. Heller i vesentlig grad klubbens betydning for bydelen.

Vitalitetsenteret hadde utgangspunkt i et sterkt Djervønske tidlig på 1970-tallet om idrettshall på Møhlenpris. Mener Rolf at når nå Vitalitetsentere står der, så må en retrospektiv se på dette ønsket som et ”skudd i foten” for fotballen? Da ”slår han barnet ut med vaskevannet” og glemmer symbiosen mellom bydelen og Djerv.

Den første formelle hendelsen som satte Vitalitetsenteret på det offentliges sakskartet var jo den ståheien som det i bydelssammenheng ble satt fokus på med Vegkontorets planer om å legge Vestre innfartsåre over Møhlenpris med ny Puddefjordsbro og boligrasering på Møhlenpris. Belastningen for Møhlenpris ble vanskelig å vedta for Bystyret og Møhlenprisbeboerne utnyttet dette til fulle med store aksjoner og demonstrasjoner. Bydelskompensasjon ble krevd og med i det endelige vedtaket kom plan om revitalisering av Møhlenpris og erstatning for tap av bydelshus. I dette lå også løfte om en idrettshall. Tidlig på 1980-tallet ga så Formannskapet bydelen lillefingeren ved å betrakte Wolfsgt.-tomten som ressursområde for beboerne på Møhlenpris. Den lillefingeren ga bydelen aldri slipp på.

Neste push mot myndighetene var løfte fra kulturminister Halvard Bakke på Norway Cup 1988 til Djerv om 50 % statlig finansiering av Vitalitetsenteret som et pilotprosjekt for å utprøve revitaliseringseffekt i byfornyingssammenheng ved blanding av idrettslige, kulturelle og sosiale funksjoner. Gode kontakter i departementet var ett av grunnlagene for dette tildelingsløftet som kommunen likevel og senere skuslet bort, men det er en annen sak. Løftet ble likevel brukt for det det var verdt.

Men ennå skulle det mye til for å få prosjektet i havn. På 13 tettskrevne sider har jeg loggført ca. 240 hendelser av betydning – positive som negative. For det videre arbeidet var det gunstig og ga legitimitet å ha Djerv som klubb i ryggen. For Djerv var det gunstig å ha legitimitet fra bydelen. For bydelen er det udiskutabelt bare fordeler med Vitalitetsenteret og de virksomhetene som der genereres. Hva som er godt for bydelen er også godt for Djerv – og visa versa