Fotballkampen om Sentrum. 1968-2008
av Rolf Eriksen

I sesongen 2009 vil Djerv være den høyest rangerte Sentrumsklubben i fotballens seriesystem. På Djervs "tenkeloft" har man helt fra begynnelsen av 80-tallet ment at klubben ved å satse på anleggsutvikling, ville få som gevinst at den - som en følge av "tyngdekraften" i anleggssituasjonen i Sentrum, kombinert med befolknings- og infrastrukturendringer i Bergensområdet - før eller senere ville komme til å innta denne lederposisjonen på permanent basis. Bildet som tegnes av neste sesongs divisjonsplasseringer betyr ikke at Djerv nå har erobret denne posisjonen, for dette er foreløpig bare et øyeblikksbilde preget av tilfeldigheter, men - det illustrerer likevel at "tyngdekraften" virker - virker relativt i Djervs favør ved å virke mot våre idrettslige konkurrenter.
Denne "tyngdekraften" virker også ved at Djerv har hele sin fotballvirksomhet knyttet til et fullverdig stadion, mens konkurrentene er knyttet til miljøer rundt mindre treningsbaner og klubbenes voksne spillere må trene og spille kamper utenfor sitt egentlige lokalmiljø. De samlete følgene av disse virkningene kommer tydelig frem om vi studerer Sentrumsklubbenes divisjonsplassering over et førtiårs perspektiv. Med sentrumsklubber menes her: Varegg, Årstad, Ny-Krohnborg, Fjell-Kameraterne, Nordnes, Hardy og Djerv. Klubber som ved inngangen av førtiårsperioden var sentrumsklubber. Hardy flyttet i perioden til Mannsverk-området, mens Årstad tapte "Kampen om Danmarksplass" mot Ny-Krohnborg og har nå en noe flytende tilknytting mellom Rautjern og Bønesområdet. Her vises disse klubbenes plassering fra 1968 til 2008:

Hovedendringen i denne førtiårsperioden er at Sentrumsfotballen divisjonsmessig har tapt terreng. Denne nedgangstrenden understrekes ytterligere når vi vet at i forkant av denne førtiårsperioden var tidvis både Djerv, Hardy, Årstad, Nordnes og Varegg representert i det som i dag tilsvarer Elitedivisjonen. I denne førtiårsperioden var Varegg den soleklare nr 2-klubb i Bergen (bak Sk Brann) frem til 1987 og klubben var jevnlig representert i det som nå tilsvarer Adecco-ligaen. I andre halvdel av perioden har drabantbylag som Løv-Ham, Fyllingen og Åsane overtatt og delt på denne nr 2-plassen i Bergensfotballen og alle disse lagene har tidvis nådd Adecco-nivået og endog Eliteserien (Fyllingen). Drivkraften bak denne endringen er selvsagt den befolkningsmessige forandringen som har skjedd i bysamfunnet, kombinert med massive anleggsutbygging i drabantbyene og utvidelser av fotballkretsen (fra Bergen, via Bergen og Omegn til Hordaland fotballkrets). I tillegg til tyngdekraften: befolkning/anlegg, er også det enkelte lags organisatoriske dyktighet et viktig moment. Løv-Hams Adecco-posisjon illustrerer dette: Mot alle odds har denne klubben danket ut Fyllingen IL på hjemmebane, dette vitner om en ufattelig organisasjonsmessig kløkt.

Det andre hovedtrekk i denne perioden, og det som angår oss, er endringen i den interne divisjonsplassering mellom Sentrumslagene. IL Varegg er periodens store taper, sammen med Sk Hardy som etter 1995-sesongen gav opp poengjakten i divisjonssystemet. Varegg har rykket ned 4 divisjoner fra sitt toppnivå i første halvdel av perioden. Sk Djerv går ut av perioden som vinner og har de øvrige sentrumsklubbene en eller to divisjoner bak seg. Djervs lederrolle i 2009-sesongen er en flyktig posisjon. Likevel illustrerer plasseringen en realitet: styrkeforholdene i sentrumsfotballen har på permanent basis endret seg! I tillegg til den nevnte "tyngdekraften", som virker langsomt og konstant, er det selvsagt mange mindre og sammensatte lokale klubbårsaker til omkalfatringen. Det kan her være nyttig å stille omvendte spørsmål: Hva var årsaken til at Varegg i 20 år klarte å holde et så imponerende høyt nivå? Hva var årsaken til at Nordnes i nesten 15 år holdt et høyere nivå enn Djerv?

1. Det var en sterkt svekket Djerv-organisasjon som gikk inn i perioden. Det store nedsiget fra flere sesonger med nesten-opprykk til dagens Adeccoliga, direkte etterfulgt av nedrykk fra 2.divisjon (1965), tre ungdommer som forsvant til fast plass på eliteserielag og deretter via 3.divisjon til 4.divisjon, førte til at mange ressurspersoner lot seg passivisere av skuffelsen og samtidig forsvant klubbens hovedinntektskilde: Alt lenge før krigen var det i tillegg til kampinntekter, billettinntekter fra skøytestevner og isfester som ga driftsinntekter til klubben. Den siste store inntekten kom fra 14.000 skøytefrelste på Krohnsminde i -66. Æraen sluttet med skøyte-NM for damer(kombinert med OL-kvalifisering for menn) på Krohnsminde i -68. Djervs guttelaget hadde ansvar for buljongsalget og jeg var tildelt dugnaden med å selge buljong fra en diger ryggbeholder (lånt fra forsvaret) til tilskuerne på den store ståtribunen. I pøsregnet var jeg alene på tribunen og de eneste som passerte var skøyteløperne Sigrid Sundby & Co. Arrangementet resulterte i et drygt underskudd for Djerv og massiv kritikk av skøyteavdelingen på årsmøtet (utakk er verdens lønn, sukket en skøyteleder). Da Bergenshallen åpnet samme år fokuserte skøyteavdelingen på kunstløp og ishockey, samtidig som markedet for de inntektsbringende utendørsstevnene på Møhlenpris` og Krohnsmindes naturis forsvant.

2. I forhold til klubber som spilte i 4.div, dro både Nordnes og Varegg stor fordel av den daværende anleggssituasjonen: skille mellom å spille på grus eller gress gikk mellom fjerde og tredjedivisjon. Gressbanens fortryllelse var ofte det avgjørende moment ved spilleroverganger. Etter Djervs grusnedrykk i 1968, var miljøet i Nordnes IL særdeles dyktige "lokkemænd" ovenfor Djervspillere og flere ex-djervspillere var med på å forlenge Nordnes IL liv i 3.divisjon. Etter den første og andre bølgen med overganger, ble jeg faktisk selv prøvd lokket over til Nordnes sammen med flere Djerv-kompiser. I tillegg til gressfordelen, hadde Nordnes en bra organisasjonsstyrke og et sterkt miljø. Høyt over Nordnes svevde Varegg. Overganger dit var i tillegg til gresset også sportslig motivert. Med utgangspunkt i en sterk lokal stamme, hentet Varegg spillere fra alle distriktets klubber. Varegg hadde en uvanlig sammensveiset og dyktig organisasjon som også var flink til å arrangere inntektsbringende tiltak. Uten eget anlegg, men ved hjelp av egen organisasjonsstyrke, store barnekull, godt juniorarbeid, bra økonomi, divisjonspyramidens sementerende virkning og enda uutviklet fotballmiljø i drabantbyene, klarte Varegg å oppheve fotballtyngdekraften i 20 år. Så fikk klubben den nye byvirkeligheten, manifestert av IL Fyllingens himmelfart, rett i strupen. Da sprakk Varegg-boblen og klubben deiste ned tre divisjoner på like få sesonger. Om et brent Djervstraffe i 1965 i stedet hadde gitt mål, kunne kanskje Djerv fått Varegg-rollen. Det hadde ikke endret virkeligheten; også Djerv ville fått bygeografien i fleisen.

Skuer vi fremover så virker det som om Djerv fortsatt vil ha en gunstig posisjon når det gjelder de tunge materielle forhold som danner basisen for idrettslagenes sportslige konkurranse. Klubben har i motsetning til konkurrentene legitim tilhørighet til et vidunderlig anlegg. Rekrutteringsområdets utstrekningen avgjøres på lang sikt av avstandene til neste likeverdige anlegg. Kjølig betraktet vil det derfor være en fordel at Krohnsminde omgjøres til nærmiljøanlegg, gunstig om Sandviken vinner frem med sine planer for Stemmemyren på bekostning av Varegg-planer om ny hjemmebane på Koengen, men derimot en fordel om Varegg lykkes med å etablere en idrettshall i Mulen, for den vil komme til å måtte splitte ressursene deres. For mens Djervs anlegg nærmest er en magnet i et veikryss, vil nye aktivitetstilbud der oppe stjele av fritiden til de samme barna. Dette gir selvsagt et rikere oppvekstmiljø i Vareggområdet, men det gir sannsynligvis samtidig Varegg dårligere fotball-lag. Djervs nære rekrutteringsområdet vil i løpet av 10-15 år, via gangbro over Damsgårdssundet, bli utvidet med over 1000 leiligheter.
På litt lengre sikt vil havnevirksomheten komme til å måtte flytte vekk. Dette vil åpne for tusenvis av nye boliger. Denne utviklingen ser man alt ansatsen til i enden av Wolffsgate og den vil senere komme til å skyte fart. Også langs Store Lungegårdsvann vil det komme drøssevis av nye boliger i fremtiden. Møhlenprisanleggets sentrale lokalitet sikrer klubben et verdifullt tilskudd av studenter og andre tilflyttere. Djervs største hemsko er at ungdomsskolen for alle sentrumsbarn, Rothaugen, ligger i Varegg-revir. Selv om dette kompenseres noe av at det kommer en stor ny videregående skole på Nygårdstangen, bør klubben arbeide for en alternativ ungdomsskolemodell i sentrum.
Hvis Djervs posisjonen som ledende sentrumsklubb i løpet av 15-20 år blir sementert, vil klubben gradvis kunne få innpass på hele sponsormarkedet i Sentrum. Selv om den materielle "tyngdekraften" har virket og fortsatt kommer til å virke til gunst for Djerv, kan klubbens potensial bare forløses gjennom hardt arbeid av medlemmene i fellesskap. Det vil i tillegg alltid kunne dukke opp overraskelser og ukontrollerbare momenter som endrer forutsetningene: Det kan dukke opp en rik onkel som vil bringe Fjell-Kameraterne til topps. Kanskje dukker det opp et organisasjonsgeni i Nordnes IL? Kanskje dukker det opp en briljant fotballgjeng som gjenoppvekker Hardy og fører klubben helt til topps igjen? Varianter av slike ting vil skje i Bergensregionen. Husk Løv-Ham! Slike forhold kan Djerv ikke påvirke, men det finnes interne svakheter som, om de ikke bearbeides raskt, også kan kullkaste lasset. Jeg vil nevne et par slike svakheter:

1. Inntektektsgrunnlaget. Fotballavdelingen har i 2008 klart å øke inntektene betydelig. Dette er flott. Det er likevel for få mennesker som er villige til å bruke tid og krefter på senioravdelingen. De få som bidrar gjør en flott innsats, men kan ikke rekke over alt. 47 personer deltok på A-lagenes Ide-dugnad i fjor høst, så potensialet er bra. Avdelingen må lykkes i å rekruttere ungdom som ser glede og utfordring i å forløse Djervs fotballpotensial. Foreløpig er ikke Djervs senioravdeling sterk nok organisatorisk til å danke ut Varegg og Ny-Krohnborg på permanent basis. Varegg har fortsatt en god organisasjonskultur, klubben genererer solide inntekter fra "Badstuen", fra Stoltzekleiven og fra Vareggcup. Men ildsjelene eldes og ingen har pant på at folk i fremtiden gidder å betale verken for å pese opp Stoltzen eller bruke to hustrige og sportslig lite givende helger på Vareggcup, - og i skrivende stund piper en melding inn på mobilen: ”To av Vareggs A-lagspillere melder overgang til moderklubben Hovding”. Det blir ikke enkelt for Varegg. På kort sikt, 1-10 år, kommer trolig Varegg tilbake til 3.divisjon. På lang sikt, 20-40 år, vil Vareggs fotballmiljø måtte velge mellom lavere divisjoner eller å smelte sammen med IL Sandvikens fotballavdeling.

2. Klubbvekst. Djerv som klubb har vært velsignet med mange nye flinke ledere de siste årene. Dette er kjempebra og løfterikt. Klubben har fått flere avdelinger og mange nye medlemmer. Det er bra. Jeg gjentar: Alt dette er kjempeflott! Men i kjølvannet av dette kan det vake en organisatorisk fare:
   "Nye" ledere og ferske medlemmer vil i noen grad kunne oppfatte "Djerv" som just det de selv holder på med: litt badminton, ett aldersbestemt lag, innebandy, basket, klatring eller et A-lag. En slik mekanisme er forståelig, men vi må alle prøve å se helheten som omfatter det totale klubb-bildet i dag, i fremtid og i tradisjon.
   Samtidig en fare for at noen ledere og medlemmer med litt mer fartstid i klubben, oppfatter nye aktiviteter som kulisser og staffasje rundt fotballavdelingen - det ”egentlige” Djerv. Noe krimskrams ”vi” opprettet for å sikre oss kontrollen med
   treningstidene i Vitalitetssenteret. Også denne mekanisme er forståelig - husk: det er kun få år siden Djerv var en ren fotballklubb, det var denne ”klubben” som bygget seg opp pengefond, det var denne ”klubben” som skapt Vitalitetssenteret og kunstgresset. Som sagt: En slik mekanisme er forståelig, men vi må alle prøve å se...osv.
    

3. Den ovennevnte miksturen inneholder ikke ondskap eller dumhet, men består av velmente skylapper og disse må fjernes. Å smelte sammen forskjellige kulturer er smertefullt og krevende - og noen ganger umulig. Det umulige har vi erfaring med fra ishockey-tiden, da kastet klubben bort 3 arbeidsår med kiv og strid før ishockeyavdelingen ble skilt ut. En god start på denne prosessen vil være at vi begynner å snakke med og å lytte til hverandre med åpent sinn, i stedet for å snakke om hverandre. Det vil også styrke en slik positiv prosess at valgte representanter lærer seg forskjellen på hva som kan sies på interne klubbmøter og hva som kan sies når man representere klubben i offentlige fora.

NORWAY 1st level alltime table 1937/38 - 2007 Djerv fortsatt på 50 plass.